I august 2008 kom du inn i våre liv som en gylden og utrolig vakker virvelvind. Du tok hjertene våre med storm og slo deg til ro i ditt nye hjem. Det var ingen tvil om at her skulle du boSmiler.

Du var så utrolig søt og yndig, men du var også en valp med en sterk egenvilje. Du likte deg aller best ute i hagen, på oppdagelses ferd eller du satt og studerte og filosoferte og drømte deg bort. Det er en av tingene Bente fortalte om deg før du flyttet hit til oss. Du kunne gjerne sitte og studere og drømme som bitteliten valp....og det var faktisk en ting som du fortsatte med helt til det siste. Det var ikke bestandig like lett og få kontakt med deg, der du satt og drømte deg bort....og det var nok mange frustrerte tanker som fòr igjenom hodet mitt de gangene jeg slett ikke fikk kontakt med deg, men gjerne skulle ha hatt deg inn igjen.

Du og Steffi ble etter hvert bestevenner og hang sammen og fant på litt ugang, men dere utfyllte hverandre veldig godt. En perfekt duo Kyss. En duo som etterhvert ble til en trio, tiden med trioen hadde vi håpet skulle vare mye lenger....

På ditt andre valpeshow møtte vi en dommer som slett ikke visste hvordan en skulle behandle en liten valp på 4 måneder. Så vi fikk en stor utfordring som vi slett ikke var forberedt på. Etter mye reising og jobbing fikk vi snudd den negative opplevelsen i ringen, og du ble trygg og fin i ringen. En showhund til fulle, er så utrolig glad og stolt over at vi to ble drømmeteamet. En av drømmene mine var å få deg til Champion, dessverre klarte vi aldri akkurat det. Vi oppnådde 6 Cert i Norge, og 4 av de på Collieklubb's utstillinger for rasespesialister. Det synes jeg er stort, og det er jeg utrolig stolt overSmiler. Du oppnådde også Cert og Cacib på en stor internasjonal utstilling i Sverige....for meg var du en av de beste tispene i ringen uansett hvor vi var, og for meg var du en ChampionHjerte

En av de andre drømmene vi hadde, var jo selvsagt å få en valp etter deg, men dessverre viste det seg at du hadde HD med forkalkninger på den ene siden....dermed brast jo det håpet i tusen knas. Der og da pensjonerte jeg deg fra ringen og gikk rett i bakken selv. For hvem hadde trodd at denne frøkna her hadde noe problemer med hoftene! Høytsvevende og spenstig var du bestandig. Jeg sto ofte med hjertet i halsen der du hoppet og spratt og svevde bortover gressplenen...men du landet bestandig trygt og godt ned på bena dine. Du elsket lek og var en ivrig balltrikser Smiler. Du hadde dine favorittballer, den ene arvet du etter hard bruk av Mia, og den ble ødelagt i sommer. Selvom den ikke hang i sammen og "blæren" inni ballen var borte så lekte du fortsatt godt med den. Du fikk også en ny ball som fikk veldig hard medfart og den ligger her og venter på deg til du kommer tilbake...den skal du få med degHjerte

 

Etter det første sjokket angående HD-statusen din hadde bleknet så valgte jeg imidlertid å "ta til vettet"   og vi entret igjen ringen. Det ble mange utstillinger på oss etterhvert, vi har prøvd oss i de fleste landsdelene med blandet hell. Uansett er jeg stolt over hva vi oppnådde sammen. Du og jeg Cazi, du og jeg Hjerte

Vi  sa ofte at du MÅ ha vært enten fotballsparker eller fotomodell i ditt tidligere liv. Du elsket å bli tatt bilder av, og du vekket til live igjen fotointeressen min. Så du ett kamera, så strammet du deg opp og poserte som den aller enkleste ting i verdenHa ha. Og det gjaldt også når det  klikket i en mobiltelefon. Det var noen episoder der Annie satt ringside og skulle ta bilder av oss og du hørte kameraet klikke, da mistet du litt bakkekontakt og kikket deg rundt for liksom å vise deg ekstra godt frem. Og du egnet deg absolutt som modell, så vakker og med ett alldeles nydelig uttrykkHjerte.

Alle har vel kommet med noen kommentarer om at jeg har tatt mye bilder av deg, og i dag er jeg så utrolig glad for at jeg gjor det. Tror det blir godt å ta frem de albumene og sitte og bla tilbake og minnes deg.

Vi har hatt våre "diskusjoner" og uenigheter, du var ganske sta og litt stri, men vi ble alltid enige. Jeg klarte og finne koden som gjorde oss til ett bedre team Cazi. Du var ikke alltid like glad for å møte noen i skogen "din", du var heller ikke spesielt glad i naboens katter! Ei heller ett par av de hundene som det blir gått tur med forbi hagen vår. Da sa du gjerne i fra både høyt og tydelig, men etterhvert innså du at jaja de får nå bare gå da og mor sier jo at jeg ikke får lov til å jage dem forbi Hvisker Du valgte deg dine venner,  de andre kunne godt holde seg langt unnaSmiler.

Du hadde ei vilje av stål, samtidig så var du så utrolig ydmyk og etterhvert ble du også utrolig glad i å sitte på fanget eller ligge tett inntil oss når vi satt i sofaen, eller du la ved siden av bena vår. Du visste så godt hvem som hørte hjemme i din flokk og de vernet du godt om. Og så sang du så fint når far i huset kom hjem fra jobb. Dere var en samtstemt trio, og velkomstsangen låter ikke så bra tostemt og uten deg. 

Når far skulle ut og jobbe så var det bare helt naturlig og henge i hælene på han uansett hva det var.

I fjor ble flokken utvidet og Malou flyttet inn. Vi var jo litt spente på hvordan du skulle ta imot en liten valp. Du tok imot Malou som den mest naturlige ting i verden og du og hun ble de aller beste vennene. Like viltre og lekne begge to, og dere utfyllte hverandre virkelig. Steffi var også en naturlig del av denne flokken, men hun var litt mere barnevakt og vaktmester over der to "småfrøknene". Selvsagt deltok jo hun i lek og morro, men på en litt annen måte enn du og Malou. Malou har lært deg noen gode egenskaper og du ble på en måte en litt annen og litt enklere frøken det siste året. Og du lærte også Malou en del, så som å posere på stener etc når det var fotoshot på gang, eller alt som er til å hoppe opp på egner seg til å bli hoppet opp på Smiler stort .

 

Vi vil savne alle godlydene dine, du hadde ett stort og velfyllt repertoar som du benyttet deg av. Enten når du la deg godt til rette i sofaen, eller i senga foran Tv-en...eller ved bena våre. Du gnurket og koste deg. Du virket så tilfreds og glad i livet.

 

Har fått en del spørsmål om hva som har skjedd med deg. De som har spurt har fått vite, men tenkte det kanskje var greit og skrive litt her om det. 

Rett etter Bergensturen, tirsdag morgen så var dere som vanlig på en liten lufterunde etter at frokosten var inntatt. Dere får jo mat morgen og kveld og da er bestandig en liten tissetur i hagen før dere er inne igjen og skal hvile etter matinntak. Dere var kanskje ute i 5 minutter, og når jeg da skal ha dere inn igjen kommer du hoppende på 3 ben. Du holder det høyre bakbenet opp og vil slett ikke belaste det. NEINEI, vil ikke ha en halt frøken her....så du blir holdt i ro hele tirsdag i håp om at det skal bedre seg. Onsdag er du fortsatt hoppende på 3 og ringer dermed Smådyrsykehuset på Gjøvik. Bruker kun dem etter å ha brent meg på en del andre veterinærer i omegnen. Får da time torsdag for sjekk. Vi reiser og jeg har en ekkel følelse om at dette ikke er bare en strekk.

Dessverre viser det seg at korsbåndet har røket, og det er faktisk første gang veterinæren har opplevd det på Collie! Maks uflaks. Det blir satt opp time til operasjon, og dagen frem til den skal du selvsagt være i ro. Ingen enkel sak, men vi klarte det. Tirsdag blir du lagt inn for operasjon og veterinæren ringer når du er våken igjen for å avgi statsurapport. Operasjonen hadde gått helt fint og du var våken igjen. Han ringer igjen sent tirsdag kveld for litt mere info og for at jeg skal få litt ro for natten. Du er våken og i fin form, og har alle forutsetninger for at dette skal gå bra. Onsdag formiddag får vi hente deg hjem igjen, og med streng beskjed om at du skal være i ro, i ro, og i ro. Med kun korte lufteturer i bånd 3-4 ganger daglig. Vi setter opp grinder på stuegulvet og lager en liten valpebinge til deg der. Da er du skjermet fra de andre samtidig som du er sammen med familien din. Du vil helst ikke slå deg til ro, men for at benet skal bli 100 % må du holdes i ro. Jeg bærer deg ut og inn for ikke å belaste benet.

Dagene går og du får være fri i fra plassen din på ettermiddagen da far er hjemme og passer deg, mens jeg er ute på tur med de andre. Jeg har jo dårlig samviitighet og synes det er grusomt og gå i fra deg, men du og far storkoser dere i fritimen sammen. Fredag 18 skulle vi på kontrolltime og mest sannsynlig skulle stingene fjernes....noe jeg så frem til, da fikk du ihvertfal fri i fra kragen du måtte bruke. En stor takk til Kristin og Kjell som ga oss en super skjerm som er litt annerledes utformet enn de standardskjermene som brukes. Du ville imidlertid ikke ha den, men trivdes bedre med den andre.

Onsdag var du litt mer urolig og hadde ikke så god matlyst som vanlig, men blid og glad og ingen tegn til at noe var galt. Torsdagmorgen ville du ikke spise og du virket litt slapp, men du logret og smilte og var ute på morgenrunden din og gjorde de nødvendige tingene. Riktignok stønnet du litt når jeg bar deg ut, og kunne ikke helt skjønne det og tenkte at ok kanskje du har litt vondt....og tenkte ikke noe mer over det. Det har vært noen tøffe uker og akkurat den morgenen var ikke formen min så innmari god så vi hvilte en time på formiddagen. Og etterhvert så kom vi nå i gang med dagen, men rundt klokka 11 så synes jeg du pusser og styrer så innmari og oppdager at du har stygg utflod. Da sa jeg noen stygge fraser som slett ikke egner seg på trykk her og kaster meg på telefonen og ringer Gjøvik. Takk og pris de har en ledig time så da er det bare å reise i full fart. Jeg vet jo med en gang jeg ser utfloden at dette er livmorbetennelse. Og på bare kun 2 timer p formiddagen er formen din merkbart mye dårligere. Jeg er slett ikke optimist når vi går inn til veterinæren, du er slett ikke i form og virker så usigelig sløv og døsen. Veterinæren gir deg en liten dose og sove på for og ta ultralyd av livmoren. Det blir samtidig tatt røntgen av det opererte benet. Ironisk nok så ser benet helt perfekt ut, så klart har det ikke grodd enda, men plate og skruer er på plass og det ser så bra ut. På ultralyden viser det seg dessverre at det er livmorbetennelse, men ikke så kjempestor livmor så veterinæren mistenker at det har lekket ut i buken og blitt bukhinnebetennesle i tillegg. En fryktelig risikofyllt diagnose på en så svekket hund. Du hadde 41 i feber når vi annkom Gjøvik. Det hadde ikke gått mer enn 9 dager siden forrige store operasjon, og det var for stor risiko og utsette deg for enda en stor operasjon der og da. Så i samråd med veterinær ble du satt på en såkallt tømmekur og sterk antibiotika. Og ny dose med tømmekur skulle gies da dagen etter. Du våknet opp ogjen og vi tuslet ut i bilen og kjørte hjemover. Kan vel med hånden på hjerte si at jeg ikke var en spesiell trygg sjåfør den dagen. Vi kom oss hjem, men du ville ikke reise deg og bli løftet ut av bilen og inn. Klokka nærmet seg jo arbeidsslutt for Cato så jeg lot bilen stå å gå og sto hos deg til han kom hjem. Det var bare så vidt du lettet på hodet og logret til oss da vi fikk båret deg inn. Du våknet etter hvert litt mer, men jeg satt med en skrekkelig vond følelse om at dette slett ikke gikk rette veien.... Du sov det meste av kvelden, men ble med ut og fikk gjort de nødvendige tingene. Du la deg fort ned igjen når vi kom inn og du sov så urolig med tung og fort pust for så å ha en rolig periode igjen. Du fikk drukket en del væske som var så viktig og vi håpet at natten skulle hjelpe deg på bena igjen. Jeg har sovet på stua sammen med deg etter operasjonen, så også denne natten. Det ble en tøff natt for oss begge, du sov så tungt og jeg satt og lyttet til pusten din. Du kastet opp ett par ganger, og jeg pyntet og stelte rundt deg så du lå på tørt og rent teppe og du kikket så takknemlig opp på meg med de vakreste øya dine, selvom de var ganske så sløret så hadde du det gode blikket dittHjerte. Litt over klokka 4 så endret du deg litt og jeg tenkte i mitt stille sinn at nå går det dessverre i mot en veg jeg ikke vil det skal gå. Ca 04.20 trakk du ditt siste åndedrag. Steffi og Malou visste nok at det kom til å skje, de vandret ganske hvileløst rundt det meste av den natten, spesielt Malou. Jeg gikk for å vekke Cato. Vi lot Steffi og Malou snuse litt på deg før de måtte gå på soverommet så vi fikk litt tid med deg alene. Vi håpet i det lengste at vi så og kjente helt feil begge to, men dessverre hadde du reist i fra oss.....

Ringte Gjøvik tidlig fredagmorgen og fikk gitt beskjed om det triste som hadde skjedd og avtalte at vi skulle reise dit med deg. Det er den tyngste turen jeg noen gang har tatt. På hjemvegen ringte jeg til oppdretteren din for overbringe den triste beskjeden. Bente måtte jo få vite at drømmejenta vår hadde forlatt oss.

Du fikk jo antibiotika etter operasjonen som vi sluttet med på mandag, og før operasjonen så ble det tatt masse blodprøver av deg for å sjekke at alt var i orden. De prøvene viste absolutt ingen tegn på at du bar på en infeksjon i kroppen, eller at noe annet var feil. Prøvene var helt fine! Og i tillegg så fikk du antibiotikakuren din, så den livmorbetenelsen må ha vært som en liten eksplosjon i kroppen din. Det er ingen ting som stemmer, du hadde løpetid i månedskiftet juni/juli og har hatt din syklus helt normal og kommet til rett tid helel veien. Du har heller aldri hatt snev av noen sykdommer i ditt liv, alltid frisk og rask, leken og glad. Hvorfor skulle dette skje med deg? Livet er urettferdig, hardt og brutalt. Og som din eier er jeg nesten forfulgt av uflaks, men hvorfor skulle det ramme min beste venn? Spørsmålene er mange og skyldfølelsen er stor! Skulle jeg ha sett eller oppdaget noen tegn på dette før det var for sent? Jeg føler at jeg burde ha sett det, men det fantes ikke tegn og spore....Jeg har også en stor skyldfølelse for at jeg slapp dere ut i hagen på akkurat det tidspunktet den tirsdagen. Kanskje dette ikke hadde skjedd hvis jeg hadde luftet deg før eller litt senere? Spørsmålene er mange, og jeg får aldri svar på de, men veterinæren har sagt at jeg ikke kunne ha gjort noe mer eller oppdaget, men dette på et tidligere tidspunkt...kanskje det blir en liten trøst for meg om noen uker/måneder. Akkurat nå er savnet stort og sårt.

 

Du vil få en fin plass i hagen når tiden er inne for det.

Tusen takk kjære Cazi for at akkurat vi fikk lov til å være dine eiere. Vi skulle så gjerne ha hatt deg her hos oss i mange år til. Du er sterkt savnet av oss alle. En vegg eller to er revet vekk, eller som Kristin så fint skrev, himmelen falt ned. Du vil for alltid bli husket og vi skal ta frem alle de gode minnene etter hvert. Akkurat nå i disse dager så er savnet og sorgen altfor stor til at vi klarer og tenke på alt det gode vi har opplevd sammen. Du vil for alltid være vår dronning, og du vil for alltid ha en spesiel plass i mitt og våres hjerter.

 

Det er så mye jeg kunne ha skrevet om deg og våre opplevelser, men ordene kommer ikke frem. For oss var du unik, ingen kan noen sinne ta plassen din. Og en plass vil for alltid forbli tom. Mange tenker nok nå at det var jo bare en hund! Nei for oss var du ikke bare en hund. Du var ett fullverdig familiemedlem, en følgesvenn og en gledesspreder. En kjælen og hengiven frøken med de vakreste øynene som strålte med livsglede og forventning når du visste det kom til å bli litt lek og hopp og sprett i hagen, eller på en av våre mange skogsturer. Eller utfukter ellers.       

En stor takk til Bente for at vi fikk lov til å kjøpe førstevalget vårt, og tusen takk for at du har vært en god støtte i denne tiden.

Du elsket livet, og vi elsket deg uendelig mye.... 

Vi savner deg så sårt Cazi, sov godt lille venn og vi sees igjenHjerte